«Av jord har du kommet, til jord skal du bli» sier presten i begravelsen. Nå skal ikke dette innlegget handle om begravelser, allikevel synes jeg dette utsagnet minner meg på at jeg er kommet fra naturen og en dag skal jeg vende tilbake til naturen. Mennesker er natur, det er så lett å glemme i dagens raske og hektiske hverdagsliv. For det er så mye som skal ordnes og fikses. Stresset kommer krypende usett og skaper ubalanse i kroppens naturlige sykluser. Mange ganger har jeg holdt pusten, tatt meg sammen og fortsatt med ting som bare må gjøres unna før jeg kan hvile, roe ned, puste eller sove. Det har nesten blitt naturlig å undertrykke kroppens naturlige sykluser for å tilfredsstille hodets umettelige trang til å handle, prestere eller gjennomføre oppgaver. Jeg forstår mer og mer hvorfor jeg ble utbrent, hvorfor kroppen sa stopp og hvorfor jeg måtte tilbringe tid på sofaen.
Gjennom vinduet i stua kunne jeg se på årstidene, samtidig som jeg lengtet etter å være ute og kjenne vinden, regnet og snøen mot huden min. Jeg lengtet etter å kjenne vann mellom tærne i bekker og når jeg vasser i fjorden. Nå som kroppen har begynt å våkne oppsøker jeg naturen gjennom korte turer, hvor sansene får være med å kjenne på elementenes innvirkning på kroppen gjennom lukt, berøring, smak, lyd og alle de fantastiske fargene.
Sist helg lot jeg lot meg inspirer av to bekker som møttes da jeg var på hytte tur på Røros med barna. Vannet i elvene som møtes, blandes og renner videre, kanskje de deler seg igjen eller treffer på nye elver senere. Vannet er i konstant bevegelse og former omgivelsene rundt seg. Hva kan jeg lære av dette?
Siden jeg var liten har jeg kravlet rundt i grotter, vandret på fjellet og plukket bær i gult, blått og rødt. Jeg har drukket rennende vann, smakt på vann fra dryppstein og vannflaske. Det er noe magisk i å vandre rundt i vårt frodige land og se, smake, lukte og oppleve ulike terreng. Når jeg tenker på naturen som læremester så tenker jeg på alle sannheter som finnes her og som er universelle. Vann som fordamper, regn som faller, elver som beveger seg, myra som er full av vann, fuktige grotter, vinden i håret, skyene, de store viddene, de tette skogene, våte sokker, svette kropper, slitne bein, sultne mager, fantastiske utsikter og innsikter, bevegelse, konstant bevegelse og kretsløp. For naturen er syklisk og det er også vi mennesker, det glemmes så lett. Naturen blir ikke sur, sint eller frustrert for at vi glemmer, den er der som en støtte og minner oss på at vi må bevege oss videre. Bare se på de magiske årstidene vi er så heldige å ha. Høsten er et magisk eksempel på at det frodige livet som har blomstret frem gjennom sommeren, må vike slik at fauna og dyreliv kan overvintre og være klar for en ny vår. Våren kommer når vinteren slipper tak og bringer med seg håp og lengsel etter en ny frodig sommer. Så faller bladene faller igjen i alle sine farger og frigjør treets energi, slik at treet kan overleve en ny vinter. Treet gjør dette helt av seg selv i møte med naturkreftene, treet følger årstidenes syklus uten å klage, uten å gi opp og har en slags stille aksept av at dette er slik sykluser er. Så hva kan jeg lære av dette har jeg tenkt en del ganger? Jo jeg kan lære meg å lytte til min egen kropp og følge livets syklus og omfavne meg selv som jeg er. Jeg kan være tilstede i øyeblikket, i pusten og i livet sånn som det faktisk er.