Store deler av livet har jeg vært en gjører og en hjelper, med dette mener jeg en person som alltid leter etter å skape mening gjennom det jeg gjør i møte med og ved å hjelpe andre. «Cogito ergo sum» Rene Descartes kjente sitat som ofte oversettes til «Jeg tenker, altså er jeg», har vært et livs motto. Han var på pensum på Ex. Phil studiet jeg tok på universitet i Oslo 2009. Det var og er en interessant måte å se på livet, og ga i lang tid en måte å leve på gjennom hode og tenkningen. For meg har det sett ut som samfunnet har vært drevet av dette, ved å handle gjennom tenkning og kognisjon.
Det er lett å gå seg bort i en verden hvor tenkningen tillegges høy verdi. Bare du er smart nok, bare du tenker de kloke tankene som får deg til å ta de rette valgene, så du kan tjene mye penger. Da jeg var ungdom husker jeg at vi diskuterte hvilke kloke valg kjendiser hadde tatt, de hadde gjort det stort eller tjent mye penger. De var ikke bare pene, de var også intelligente og kreative. Det skulle være så lett å få det til for meg, tjene masse penger bare jeg var pen nok, klok nok og intelligent nok. Så heldige disse menneskene var.
Min opplevelse er at det var sjeldent snakk om hvordan du kunne ha en sunn kropp i mediene, samtidig var det en usagt sannhet at disse menneskene trente mye, de jobbet hard. Det som heller ikke ble snakket om var pust, hvile og tilstedeværelse, det var liksom bare noe som var der. Nå i ettertid kan jeg forstå hvor forvirrende dette kan oppleves, for meg var det i hvert fall det.
For jeg forsto ikke hvor viktig det er å puste, og det er her jeg kommer inn på det jeg egentlig vil skrive om, nemlig pusten. Den er med meg hele livet som en kjær venn og bare er der, den gjør seg selv og jeg kan ikke leve uten den. Vi kan leve uten å være kloke, vakre, intelligente og store tenkere, uten pusten så dør vi faktisk. Så jeg puster faktisk for å leve.
Hvorfor skriver jeg om pust, når den faktisk gjør seg selv? Jo, jeg skriver om den fordi den er et magisk verktøy som kan brukes for å bearbeide livets berg og dal bane og ulike utfordringer.
Jeg begynte å jobbe mer bevisst med pusten i 2011, da begynte jeg på Bikram yoga i Oslo, det var inn med yoga i et varmt rom. Min mor mente at dette var den perfekte treningsformen for meg, og dro meg med. I yogatimene lærte jeg ulike pusteteknikker, som ildpust, samtidig tok det tid for meg å forstå hvor viktig pusten faktisk var og er, for i yogarommet var det bare en av mange fysiske øvelser for meg. Det tok et år med mye fokus på yoga kun som trening, før jeg plutselig forsto at pusten var en indikator på om jeg var over mine fysiske grenser. Det var yogalæren min Reshma som fortalte meg at hvis jeg pustet anstrengt var jeg faktisk for langt inn i stillingen, og at jeg måtte komme tilbake til der hvor pusten var fredelig og tilgjengelig i kroppen. Mindblown!
Dette gjorde meg nysgjerrig og jeg begynte å utforske den meditative delen av yogapraksisen. Etter hvert klarte jeg å lytte, kjenne og bruke pusten for å følge kroppens naturlige behov, jeg ble fort fysisk sterkere, noe jeg tenkte var veldig viktig og fint. Det var ikke tid til å føle eller kjenne etter hva som skjedde på innsiden av kroppen, den ble sterkere, det var målet og det var bra. Min sterke kropp klarte så utrolig mye, samtidig kunne jeg enda ikke puste med den, den måtte få puste selv for det skulle den jo tenkte jeg.
Å tenke for å leve er slitsomt arbeid, og kroppen begynte å si fra at jeg trengte noe mer, noe annet. Dette var nytt for meg, skulle kroppen også ha noe å si for hvordan jeg skulle leve? For livet hadde blitt en uendelig rekke med gjøremål og prestasjoner for andre med kroppen på slep. For meg var hvile kun tillat på sofaen foran TVen, ellers måtte det skje noe hele tiden og helst noe som hjalp andre.
2019 begynte jeg å inkludere kroppen i regnestykket, dette var starten på et paradigmeskifte i måten jeg lever på og måte jeg ser på kroppen, pusten, hvile og behovet for å være uten å tenke. Etter mange år med selvutvikling, lot jeg meg føre til Yin Yoga lærerutdannelse og mer kropps fokuserte meditasjons praksiser. Hvorfor ikke ta en lærer utdannelse så jeg kunne dele denne praksisen med andre? For jeg måtte jo få noe nyttig ut av å lære meg en slik praksis. I etter tid har jeg forstått at dette kanskje ikke var det lureste jeg har gjort i forhold til å lære meg å ta vare på meg selv, for fokuset var jo ikke hos meg det var hos alle jeg kunne hjelpe.
Underveis i denne utdannelsen kom jeg over boken «Hvile – alt vi vinner ved å la være» skrevet av Siw Audvill en av yoga lærerne mine, og jeg forsto at dette, altså hvile, er noe jeg er skikkelig dårlig på. Nå kjente jeg at jeg virkelig var klar for å endre fokus, mitt nye fokus rettet innover i meg selv og jeg kjente på behovet for å etabler tilstander av ro, hvile og tilstedeværelse.
Under Yin Yoga lærer utdannelsen traff jeg Elise Jansen, hun instruerte meg i Yin Yoga i et Mindfulness og Restoritativ yoga perspektiv. Hun fortalte om utdannelsen hun hadde, og når hun snakket resonerte det med noe inne i meg. Jeg kunne kjenne at dette ville være en viktig del av livet videre, så jeg begynte å drømme om å delta på kurs hennes og nerde på pust, dyp avspenning og mindfulness.
Det skulle ta litt tid før jeg kom meg til Elise, og da det endelig klaffet i 2021 var kroppen min så sliten av å løpe rundt og gjøre, gjøre for andre, HELE tiden. Hamsteren i hamsterhjulet hadde begynt å kollapse, utmattelsen var nær, og det var kun tidvise spurter i hamsterhjulet som var mulig med perioder med slitenhet og overveldelse hvor jeg trakk meg unna andre. For selv om jeg visste at jeg måtte endre kurs, så var det ikke gjort i en håndvending, og mine gamle mønstre og væremåter ville ikke slippe så lett. Endelig var tiden endelig inne for å ta inn lærdom på et dypere plan om hvile, pust, restitusjon og mindfulness.
Det er godt å bli kjent med egen pust, jeg har alt fått en større forståelse for hvordan pusten kan brukes som et verktøy i ulike situasjoner i livet. Hvorfor har det vært så viktig for meg å bli bevisst min egen pust? Fordi jeg lærer å bruke pusten i møte med utfordringer og leve livet sånn det er her og nå. Nå velger jeg å gå fra min gamle måte å leve på «Cogito ergo sum» (Rene Descates), «Jeg tenker, altså er jeg», og ta inn ett nytt motto «Jeg puster, altså er jeg», oversatt til Latin på google translat «Spiro, ergo sum».
Jeg føler jeg så vidt har begynt å skrape på overflaten av dette temaet, som for meg er stor, jeg har enda mye å lære. Nå gleder jeg meg til å høre på boken som heter «Pusten, Nøkkelen til styrke, helse og glede», skrevet av Audun Mykja, for å ta imot lærdommen han har å dele med meg på dette livsviktige området. For jeg puster jo for å leve.
