Helt siden jeg var liten har jeg hatt ideer og drømmer om hvordan voksenlivet skulle bli. Jeg skulle bli sykepleier, flyvertinne eller politi. Det skulle føre til at jeg fikk masse penger, så jeg kunne finne meg en mann, få barn, kjøpe hus, bil og hund. Det hvite huset med stakitt gjerde, en barnedrøm. Men var det egentlig min drøm? Når jeg ser tilbake på alt jeg har gjort, har dette vært drevet av en slags indre motor i meg med denne fantasien som mål. Hvor hovedmålet var familien, bilen og huset. Det var egentlig ikke så viktig hva jeg jobbet med. Så lenge jeg kunne skape meg det gode liv. Det gode liv basert på ytre påvirkning og ønske om å få et påfyll i min egen mangelfulle barndom.
Som voksen har jeg båret med meg denne drømmen om det gode liv i hodet mitt, ikke i hjertet mitt. For hjertet har ikke vært tilgjengelig for meg. For hvem er jeg egentlig når jeg kjenner etter? Det har vært en splittelse mellom hodet og hjertet.
Som ung voksen og voksen har jeg giftet med en fantastisk mann, fått tre vakre barn, kjøpt leilighet og senere rekkehus, vi har bil og jeg har jobbet med små og store mennesker. Picture perfekt, det livet jeg tenkte at skulle være. Det gode liv. Whohooo, jeg hadde klart å oppfylle drømmene mine.
Det jeg ikke visste om når jeg satt og tenkte, drømte og ønsket meg dette drømmelivet var alt rotet, kaoset og vedlikeholdet som følger med. En følelse av å bli slukt av hverdagens rutiner og å konstant sammenligne seg selv med andre. Følelsen av at alt går i ett hele tiden, dagene er like, nettene er like og livet tungt og grått. Plutselig en dag ville ikke kroppen min mer. Jeg var så vant til å leve som en som finner mening gjennom å gjøre. For jeg er en som alltid har funnet nye mål som jeg gjennomførte, og nå som jeg hadde alt, sa kroppen stopp. Jeg hadde ikke alt, for jeg hadde mistet meg selv langs veien et sted. Hodet mitt som styrte skuta ville ikke snakke med hjertet mitt, kroppen fikk ikke være med å bestemme og det likte den ikke.
Nå satt jeg bare hjemme og tenkte på alt jeg ikke fikk gjort og alt som jeg skulle, burde og ville gjøre. Det føltes så plutselig og så brått. Noe av det vanskeligste jeg har gjort i mitt liv er å akseptere at det livet jeg hadde levd frem til dette punktet ikke var bra for meg. En ny kurs måtte stakes ut, jeg måtte finne nye veier å gå. Barnedrømmen, fantasien om hva det gode liv skulle være brast, for den var ikke for meg. Jeg hadde mistet kontakten med meg selv i alt jeg gjorde, i mitt fokus ut på verden utenfor, på rutinene og alt ansvaret jeg tok på meg som en selvfølge. Jeg er jo tross alt en som er handlekraftig, god til å hjelpe og bære andre, og elendig på å ivareta meg selv.
I mange år hadde jeg alt holdt på med yoga og selvutvikling, og kjent at kroppen higet etter hvile og væren. Samtidig var det som om jeg ikke helt klarte å gå de viktigste skrittene, det var noe som sto i veien for denne endringen i livet. Min indre Duracell kanin ville ikke gi opp, den ville bare fortsette i evig tid full av energi og for lengst over på reservebatteri nummer tusen. Nå i ettertid så vet jeg at det er min overvekt av kognitive forklaringsmodeller og hodet mitt som har kjørt meg i knestående, det har vært drillet inn i meg fra jeg var liten. Min evne til å bruke hodet og kløkt til å løse alle utfordringer, og samtidig ikke ha noen forståelse for, eller mulighet til, å møte følelsene eller kroppens behov. Det føles rett og slett som en splitt mellom mitt mentale og fysiske jeg.
Nylig fikk jeg tilsendt et dikt fra Vilde Sandnes, det traff rett hjem. Her er den delen av diktet skrevet av John Roedel, som jeg kjenner at resonerer godt med livet.
Tvunget til å sitte på sofaen fikk jeg tid til å tenke og kjenne etter. Noe annet var det ikke rom for å fylle hverdagen med. I denne tilstanden med enkel oppfølging av barna og frustrasjon over at rotet bare vokste rundt meg. Jeg holdt på å gi opp. For hva er egentlig det gode liv? Det har jeg tenkt mye på de siste årene. Jeg har sett mine mønstre gjennom mange år, hvor jeg har lett i verden utenfor meg selv for å finne svar på livets mange utfordringer og gåter. Det har vært så lett å prøve å finne svarene gjennom å lytte til andre, lese i mediene og søke etter svar der ute i samfunnet.
I studiene på Blindern lærte jeg at vi mennesker speiler oss i hverandre for å forstå og se oss selv. Helt fra vi er barn er det på denne måten vi blir kjent med oss selv og det er sånn vi finner vår plass. Jeg gikk meg vill i jungelen av ulike normer og verdier som andre hadde, og som det var lett å tro at må gjelde for meg også. Vi er nok mange som setter opp fasader og masker for å fungere sosialt, for å unngå å snakke om vanskelige og sårbare tema. Det indre livet holdes skjult og kun små deler av den vi er deler vi med andre i frykt for å bli avvist eller tilsidesatt fordi vi er annerledes, eller mange av oss føler at vi er det og så er vi egentlig ganske normale. Den ytre styla fasaden er det vi ser, men hvordan er det egentlig på innsiden?
Det indre livet er vel så viktig som det som skjer utenfor oss, det å lytte til kroppen. Behovet for å hvile blir ofte tilsidesatt og de fleste ser ut til å trene for å skape mer energi og overskudd. Men hviler de? Ja, når de sover eller ligger på sofaen og ser på Netflix eller andre strømmetjenester. Hva er egentlig hvile? Jo det er å sove, og det har vi ikke tid til. Min erfaring er at trening virker til et visst punkt og så blir det for mye. Når dette punktet kommer er forskjellig for oss alle. Det velkjente «møte veggen» er et slikt punkt, når det har gått for langt. Hva er det kroppen trenger da? Jo den trenger hvile, selvfølgelig trenger den mange andre ting også. Samtidig er det nå ingen reserver igjen, alle kroppens systemer som har gått på høygir er nå nede for telling og kroppen føles fremmed og annerledes. Batteriet til Duracell-kaninen er helt flatt, alle reservebatteriene er for lengst brukt opp og det finnes ikke noen flere av dem.
For meg var det et sjokk å oppleve dette. Plutselig ble jeg sittende helt bom stille, jeg satt og stirret i veggen, sofaen ble mitt nye kontor, kroppen ville noe helt annet en jeg ville. Hver dag ble en mental kamp med meg selv, for jeg ville så gjerne gjøre alt jeg ikke lenger kunne. Det var og er enda tidvis overveldende.
Hvordan skulle jeg leve det gode liv lenket til en sofa. For jeg kunne ikke lenger dra på besøk til familie eller ha så mye besøk, jeg orket det rett og slett ikke. Det som tidligere ga meg energi og overskudd, det å være sammen med venner og familie ble nå et energisug som det kunne ta mange dager på sofaen å komme seg etter. For jeg fortsatte å tvinge meg selv til å gå ut og prøve for å se om det gikk bedre bare denne gangen.
Kroppen føltes som et fengsel, jeg følte meg som en komprimert utgave av meg selv, det var som om livet mitt gjorde en slags kontraksjon. Som om min energi måtte trekkes tilbake inn i meg selv, så jeg endelig skulle klare å se innover.
Det var som om kroppen sa, her har du en tilstand hvor du faktisk må ta tak i deg selv, du må ta ansvar for det du har gjort og gjør. Tiden er inne for å begynne å gjøre skikkelig interosepsjon, og bli kjent med å skape et rikt indre liv. For det er kun herfra den nye måten å leve på kan skapes. Mitt nye gode liv skulle skapes fra innsiden og ut. En indrestyrt prosess, hvor hele kroppen min skal være med og hvor hodet og tankene må roe ned, slik at hjerterommet mitt kan få mer plass til å være med på å skape. Jeg vet det er der inne et sted, jeg har kjent det, tidvis og glimtvis har jeg levd og skapt derfra. For det er ikke lenger mulig for meg å være en hjelper for alle andre på bekostning av meg selv, en som gjør og gjør. Tiden er inne for å begynne å være, være den jeg er på innsiden, den som kan nyte, le, leke og ha det godt i eget lag.
Det var i denne ganske tidlige fasen av utbrentheten at jeg begynte med coaching samtaler med Maren Kvalvaag-Toven som driver det lille pusterommet (Det lille pusterommet). Møtet med Maren var nært og viktig for meg, jeg følte meg sett og hørt på et dypt nivå, samtidig som jeg klarte å kjenne innover med hennes støtte og veiledning.
Etter våre samtaler ble jeg bevisst på hvor fast jeg satt i mitt eget tankekjør og hvor viktig prosessen med kroppsliggjøring, som jeg startet med for mange år siden med blant annet yogalærer utdannelser, er for meg.
Det har skjedd mye siden jeg «møtte veggen» og jeg måtte akseptere en ny tilstand. Jeg har tatt mange små skritt hver dag. Det har vært runder med traumeterapi og dypdykk inn i meg selv. Jeg har fått tilbake håpet, styrken, fleksibilitet, glede, latter, og en kropp som gradvis våkner til livet. Roen har begynt å senke seg i kroppen og sinnet. Hodet får ikke styre og lede vei med en sliten kropp hengende på slep. Hverdagslivet fyller jeg med min tilstedeværelse. Jeg jobber litt, rydder med et smil om munnen, for hver gang jeg finner et håndkle slengt på gulvet eller sokker i trappa så tenker jeg. «En jeg elsker har lagt det der» og jeg kjenner hvor rolig og stille jeg kan være når jeg er med, og nær, meg selv.
Så hva er det gode liv nå? Jo, for meg er det et liv hvor jeg ler, er nær meg selv, kjenner pusten min, elsker folka mine og meg selv. Så kommer rutiner og hverdagslivet i tillegg, nå som jeg har dypere kontakt inn kan jeg skape mer hverdags lykke og en ny versjon av mitt eget gode liv. Hva er det gode livet for deg?
